Gamle tegn på høyver
| Hesten kunne gi mange signaler på det kommende været, men sikrest var det vist den stilte seg med baken mot en husvegg eller bergvegg, når den tok kvelden. Da ventet den regn. |
UTMARK: Våre forfedre var særlig oppmerksom på været når markaslåtten foregikk. Da tørket de graset på jorda, og dermed var det svært viktig å ha godt vær. Kort fortalt foregikk denne «hakkslåtten», som den også ble kalt, ved at en eller flere menn slo graset med ljå.
Det var best å starte tidlig på morgenen, da var det dugg i graset, og ljåen beit bedre. Etter kom rakstertausene og «breidde». De fordelte skåren jevnt utover, samtidig som det var viktig å få luft inn i graset. Det skulle tørke fortest mulig. Etter at graset hadde ligget slik en tid, og da i godt varmt vær, «rørte» man i det. Da ble det snudd, også en jobb for rakstertausene, slik at det skulle tørke også på andre siden. Gikk alt vel kunne man kanskje ha det ferdige høyet i hus i løpet av kvelden. Men var det fare for regn, eller høyet ikke var tørt nok til kvelds, ble det halvtørre høyet samlet i «røkler», såter som var formet slik at minst mulig av høyet ble vått. Når man la høyet i stakk, var det viktig å «kjemme» høyet slik at flest mulig strå låg samme veien, slik at vatnet rant lett av. Som en finger-regel skulle en slik «kjemme» være av slik størrelse at det tilsvarte en dags vinterfor til en geit.
Som vi forstår var dette væravhengig, og man hadde mange tegn som kunne være til hjelp. Hvor nymånen kom opp var svært viktig, dette var imidlertid langstidsvarsel. Mens dagsvarslet måtte helst observeres kvelden før. Hvordan dyra oppførte seg var et tegn, eller fra hvilken retning vinden blåste. Om fuglene fløy høyt eller lavt på himmelen. Regnet var en sak, men plutselig sterk vind var verre. Høyet kunne tørkes på nytt etter en skur, men umulig å samle inn igjen fra kratt og lyng.
| Kveldsrøden bar bud om godt vær neste dag. Derimot var morgenrøden dårligere likt. |



























