Menu

Hæstbjønn

Da bjørnen var en skikkelig trussel i fjellbygdene, og tok grådig for seg av beitedyra, fra de minste til de største, snakket man om en type slagbjørn, som hadde spesialisert seg på å slå hester. 

Det ble hevdet at disse slagbjørnene var godt utstyrt med mot, vett og ikke minst styrke. Hvorfor de hadde særlig sansen for hestekjøttet finnes det vist nok ingen forklaring på. I følge historier om disse hesteslakterne fortelles det uten unntak om hester som sto i kjør, ute på beite. Hesten var muligens ikke enkel å ta på sprang, så det kan være at bjørnen måtte se seg som en taper der det var snakk om direkte forfølgelse.  Bjørnen var vel også den gang ikke interessert i å bruke opp energi på et kappløp han hadde store muligheter til å tape. 

I alle bygder finnes historier der gårder hadde hestetap, og da var det stort sett en og samme jeger som sto for udåden.  Hesten reiser seg på bakføttene når den skal slåss, og dette passer utmerket for bjørnen, som da hadde kunne komme innpå dyret og slå det i hjel.  Disse «Hæstebjønnene» var slett ikke enkel å komme på skuddhold, den var som regel gammel og hadde opplevd litt av hvert, så den kom seg stort sett unna kuler og krutt. Det beste var å ta bjørnen når den angrep hesten, noe som da var heller vanskelig, da slakteren ikke kom når det var folk til stede.  Mange hestekarer brukte å slippe grahingsten inn i hesteflokken, denne var ingen enkel motstander, og i tillegg hang de en tung trekubbe rundt halsen på hingsten, slik at den ikke greide å reise seg på bakføttene. Nå ble den plutselig en enda farligere mostander for bjørnen, for når en stor grahingst slår med bakføttene, ja da gjør det skikkelig vondt, for å si det enkelt. Når hesteeieren i tillegg hadde skodd hingsten med broddsko, beregnet på islagt mark, var den enda farligere.  Vi har mange sagn og historier om kamper mellom grahingst og bjørn, der bjørnen ligger igjen på kamparenaen.

Nå var det også jegere som hadde spesialisert seg på å skyte hestbjønn.  Disse karene var ettertraktet langt utover sitt hjemdistrikt. En slik hestebjønnskytter var Anders Iverson Snilldal, som til daglig gikk under navnet Snilldalingen. I boka «I gammmeltida» skrevet av Henrik Sødal, fortelles det om denne Snilldalingen. Han levde storparten av livet i Hemne, men ble budsendt over hele Trøndelag når en hestebjønn var til plage.  Ja til og med nordlendingene hadde hørt om denne framifrå bjørnejegeren, så han var også noen ganger på langtur. Som alle andre jegere i rundt slutten av 1700 var også Snilldalingen overtroisk, og ville ha alt etter en hvis rutine. Blant annet ville han ikke høre snakk om tinnkuler, nei det måtte være bly. Og var jakta ekstra vanskelig hadde han en sølvkule på lager i lomma. Denne hadde han selv støpt og visste akkurat hvordan den skulle være for å ha mest mulig effekt. Det fortelles at disse sølvkulene, ja blykulene også for den del, ble omsorgsfullt plukket ut av bjørneskrotten, og brukt på nytt. Disse kulene som en gang hadde drept en bjørn var av stor verdi. De hadde vist sin virkning. Vi kan dra litt på smilebåndet av disse gamle skogens menn, men jegere var de. Snilldalingen skal vist nok ha skutt hele 99 bjørner. Nå fortelles det også en historie om Snilldalingene at en gang kula ikke drap bjørnen, ble jeger og bytte stående på hver side av en stor gran, og Snilldalingen fikk tak i framføttene på bamsen, og holdt han der til han blødde i hjel.  For ordens skyld finner vi slike sagn i mest hver fjellbygd, så dette er nok det vi kaller et vandresagn.

Vi har også historier om bjørn som var til plage i våre nærområder. I 1867 var det en bjørn som skapte problemer for beitedyra i Holfjellet. Særlig hadde den sett seg behag i en hesteflokk som ble godt skremt og tok flukten til bygda. Som bjønnjæger ble Stjørdal Skytterlag kontaktet, og disse gjorde jobben sin, og «hæstbjønn» ble skutt.

Et sagn fortelles også fra Åsen, og Vuddudalen. En «hæstbjønn» var framme i Vordalen en natt og slo i hjel en hest. Denne ville han så ta med seg opp i Skordalsvola, og mente at stien opp Hønkleiva måtte være rette veien for slik transport. Den som har gått opp Hønkleiva forstår at dette måtte være nærmest umulig. Å bære en hest opp denne stien ble da også for mye for bamsen, som ble så arg over egen svakhet, at han slet seg helt ut på jobben. Da folk ut på morgenen fulgte sporene etter de to, fant de både hest og bjønn døde der oppe i bratta. 

Kommentarer

Tilbake til toppen

Send oss mail

Generelt post@s-n.no

Følg oss