Verdens våtmarksdag markeres hvert år den 2. februar. På denne dagen ble Ramsarkonvensjonen etablert i den iranske byen Ramsar.

Direktoratet for naturforvaltning (DN) er norsk vitenskapelig og forvaltningsmyndighet for konvensjonen, men forvaltningsmyndigheten for de enkelte ramsarområdene er lagt til fylkesmennene. I Nord-Trøndelag er det bl.a. følgende Ramsarområder:

Tautra, Øvre Forra naturreservat (Stjørdal, Meråker, Levanger og Verdal kommuner)

Utenom disse områdene er Innherred ferskvannsystem som består av  b l.a. Hammervatnet naturreservat (Levanger. Det er  aktuelt å utvide Trondheimsfjorden våtmarkssystem med allerede vernede områder på østsiden av Trondheimsfjorden (Stjørdal, Levanger, Verdal, Inderøy og Steinkjer kommuner).

På verdens våtmarksdag ønsker en å rette oppmerksomheten mot de verdiene våtmarkene representerer, og hvilke fordeler som følger med fornuftig bruk og vern av slike områder. Norge var et av de første landene som ratifiserte Ramsarkonvensjonen i 1974. Ramsarkonvensjonen tok opprinnelig sikte på å ivareta våtmarker som leveområde for spesielt vannfugler. Etter hvert har målsettingene blitt utvidet til også å omfatte ivaretakelse av våtmarker som leveområde for flora og fauna, og ikke minst som viktig for å sikre livsgrunnlaget til mange mennesker.

Konvensjonens definisjon av våtmarksområder er vid. Den omfatter blant annet myr, ferskvann, samt brakkvann og marine områder ned til seks meters dybde. Fra å være mest fokusert på vernede Ramsarområder, har konvensjonen i tiltakende grad nå fokus på bærekraftig bruk, som f.eks. integrert vannressursforvaltning og nedslagsfeltsforvaltning. Ved årets markering av våtmarksdagen settes fokus på verdens fiskeressurser i ferskvann og elver, samt de marine kystnære fiskeforekomstene. I en lang rekke land i verden er disse avgjørende proteinkilder for store befolkninger.

Konvensjonens medlemsland forplikter seg til å følge opp en rekke forpliktelser i selve konvensjonen, samt de vedtak landene gjør på partsmøter som avholdes hvert tredje år. Slike forpliktelser er særlig knyttet til:

Å forvalte internasjonalt viktige våtmarksområder (Ramsarområder) slik at deres økologiske funksjoner opprettholdes.

Å sørge for fornuftig og bærekraftig bruk (wise use) av våtmarker generelt i forvaltning og arealplanlegging.

Deltagelse i internasjonalt samarbeide om våtmarker – blant annet bistandssamarbeid.